Kjære mamma…

Kjære mamma.

Du kan tro at det ikke er «bare bare» å spise pupp på dagen.

Jeg er nemlig så nysgjerrig.

Hva er det som er på TV?

Ååå, så fine farger det er på genseren din.

Hva var den lyden, la meg ta en titt.

Hvordan føles det stoffet der?

Noen som bladde i en avis, det var en ny lyd.

Hva er det som skjer der borte?

Jeg kan ikke gå glipp av noe.

Hvem er det som kommer? Hvem er det som prater?

Åååå, håret ditt – så deilig å ta på, så deilig å dra i.

Jeg er litt voldsom også. Hendene mine går som vindusviskere. Jeg drar i håret ditt og jeg klorer deg litt, men det er ikke med vilje.

Fingrene mine putter jeg både i nesen og i munnen din. Du prøver å lukke munnen, men jeg klarer å presse de små fingrene mine inn likevel.

I tillegg har jeg fått 2 tenner nå, jeg trenger ikke si noe mer om den saken.

På natten derimot er jeg veldig rolig og veldig god mot deg.

Da stryker jeg deg på kinnet når jeg spiser. Den varme, myke og gode hånden min danser forsiktig over ansiktet ditt.

Ingen kloring, jeg er ikke nysgjerrig på noe, hverken lugger eller putter fingrene inn i munnen din.

Bare spiser, koser og sovner igjen.

Jeg liker aller best når jeg bare sovner på brystet ditt. Det er så trygt og godt.

Du sier du elsker å amme meg på natten, vi har så koselige og gode kosestunder da.

Men det skal sies, du liker ikke at jeg vil kose 5-6-7 ganger om natten. Det holder med 1-2-3 ganger sier du.

Men mamma, du skal vite at jeg liker så godt å kose med deg…

Det er derfor jeg våkner så mye på natten.

Jeg kommer til å bli større og slutte med både pupp, klore, stikke fingrene inn i nese og munn og holde deg våken.

Jeg kommer til å sove hele natten en dag, tro det eller ei. Du vil sikkert på et tidspunkt dra meg ut av sengen også.

Så vit det, at det blir bedre, du vil få sove hele natten igjen.

Men akkurat nå er jeg så glad, og veldig takknemlig, for at jeg kan kose så mye som jeg vil.

For jeg elsker tryggheten, kosen og maten du gir meg – og ikke minst; jeg elsker deg.
– din Mari, snart 8 måneder

Dette vakre brevet er skrevet av Mamma Christin Fredriksen og er delt med tillatelse fra henne.